For to dager siden la jeg meg i senga med nok en hodepine. De har kommet litt for ofte i det siste. 

Jeg får prøve å sove den av meg sa jeg til meg selv. Likevel ble jeg liggende i minst en time å stirre inn i et kunstig lys før jeg endelig snudde meg rundt og lukket øynene. 

Før jeg sovner liker jeg nemlig svært godt å bare «være litt på telefonen». Det betyr at jeg surfer meningsløst rundt på nettaviser, sosiale medier og tilfeldige nettsider.

Du vet, for å få med meg alt jeg har gått glipp av siden sist jeg sjekket mobilen.

Dette er for så vidt ikke noe jeg bare liker å gjøre før jeg sovner. Statistikken fra min smarttelefon viser at jeg har i snitt fire til fem timer med skjermtid hver dag.

Hver. Eneste. Dag.

Fem. Timer.

Fem timer er en stor del av mitt våkne døgn. 

Regner du med den tiden jeg tilbringer på jobb, som er en ganske gjennomsnittlig norsk arbeidsuke, så har jeg rundt tre til fire timer igjen til å gjøre andre ting etter at jeg har fått min dose med skjermtid etter jobb (og da overser jeg med vilje det faktum at nok ganske mye av skjermtiden på smarttelefonen min skjer mens jeg burde jobbet).

Kunne jeg ikke brukt fritiden min bedre? 

Kunne jeg ikke gjort noe mer produktivt? 

Noe jeg brenner for? 

Noe annet enn tankeløs surfing på en liten håndholdt dings som er satt sammen av noen barnearbeidere i en fabrikkby i Kina?

Hva som helst?

Dette har jeg tenkt mange ganger, uten å gjøre noe med tanken.

Inntil i går.

Da jeg våkner opp er hodepinen borte. Samtidig slår en tanke ned i meg i det jeg strekker meg etter telefonen, som aldri er langt unna. 

Hvorfor strekker jeg meg etter telefonen? 

Hvorfor er dette det første jeg gjør hver morgen?

Det er som en besettelse, som om jeg ikke selv kontrollerer kroppen min. Som om jeg er programmert til å gjøre det.

Det er urovekkende.

Men hva om?

Hva om jeg bare slutter å bruke telefonen så mye? 

Hva om jeg bruker den til det jeg «må» bruke den til, hovedsakelig jobbrelaterte ting, og skrur den av når arbeidsdagen er over?

Hodet går umiddelbart i forsvar. 

Hva om folk ikke får tak i deg? 

Du kommer ikke til å få sjekket sosiale medier, nettaviser og de mange andre appene du har på mobilen din.

Du har jo lastet dem ned for en grunn? 

Fordi de gir deg informasjon du trenger?

Jeg kommer på at jeg har en gammel og «dum» telefon liggende i skrivebordskuffen.

Jeg kjøpte den som en reservetelefon, i tilfelle det blir krig, og Apple sitt hovedkvarter blir det første som bombes, eller gud vet hvorfor jeg kjøpte den. 

Impulsforbruk antakelig. 

Den kommer uansett godt med nå. 

Jeg bestemmer meg for at det skal bli hovedtelefonen min. 

Den fungerer kun til å ringe og sende tekstmeldinger med.

Og hovedtelefonen, en smarttelefon jeg fikk av jobben, det kunstige lyset i mitt liv, skal bli reservetelefonen. Den skal brukes minst mulig.

Da er det bestemt. Jeg kobler ut.

24 timer senere sitter jeg her og tenker at det hele var overraskende uproblematisk. 

Smarttelefonen ble slått av da arbeidsdagen var ferdig i går, og den ble liggende avslått på hjemmekontoret.

Jeg tok meg selv i å «gripe» etter den ved flere anledninger. Det er nok programmeringen i hodet. Det tar vel en stund å bli omprogrammert.

Hva har jeg gått glipp av i disse timene?

Jeg vet ikke, jeg har ikke skrudd på telefonen enda. Det er fortsatt en time til arbeidsdagen begynner.

Det jeg vet er at jeg har fått potensielt fem timer mer å fylle dagen med.

Det er en ny daggry.